Av og til må rockorkester ut og spille konsert. Så det var ikke annet å gjøre å sette seg på flyet til Bergen. The Vineyards pakket derfor de tørre gitarene og vendte nesa mot et nyoppusset Kvartert. Et rockorkester på tur gir som regel fabelaktige historier og spektakulære skildringer. Men av og til en sjelden gang skjer det ingenting det er verdt å fortelle om. Så vanlig og uglamorøst som dette kan det være å spille konsert, ja nesten litt kjedelig å høre om, så her kommer det i lange drag:

Ville fans får ikke nok av VNRDS

Hele turen var kalkulert til å ta ganske nøyaktig 24 timer. Et raskt og effektivt strandhugg. Hele reisen gikk så knirkefritt at det var nesten skummelt, og derfor fint lite å fortelle fra egentlig, noe som er litt uvanlig når fire brokete menn drar ut på vift i rockens tjeneste. Dette kan være symptomer på så mangt.

Men vi kom oss til Flesland enkelt og greit, og etter at taxisjåføren hadde kranglet seg til, med de andre taxiistene, om å faktisk få lov til å ha oss i bilen, havnet vi på Kvarteret. Enten er det bare fordi vi er i ferd med å bli gamle, eller så har de i oppussingen lagt på litt ekstra maling, for vi var skjønt enige om at lokelet Teglverket hadde blitt mindre. Men det kan også ha noe å gjøre med at den lille gjengen med entusiastiske lysmennesker hadde hengt opp rubbel og bit av lysrigg som var å oppdrive på stedet. Vår bandansvarlig, som jeg fortsatt mener presenterte seg med Bea som fornavn, trikset og fikset for oss og disket opp med de herligste retter. Til og med Bergens største backstagerom fikk vi.

Kjartan lurer på maten på disken.

Hotellet lå to kvartaler fra Kvarteret, så vi slapp å se mer av Bergen enn nødvendig. Ikke at Bergen ikke er en knasende fin by, men den Blå steinen har aldri gitt oss så veldig mye. Uansett, det eneste som nesten ble en utfordring var at hotellet ikke ville vedkjenne seg oss som gjester – stikk motsatt av vår glade taximann. Men vår kjære Bea kom og fikset biffen, så vi endte opp med to dobbeltrom der det ene var mer røykebefengt enn det andre. Men to av oss så ut til å overleve det ganske greit.

Gaffing av kabel på scene.

Etter et bedre persisk måltid på et av Bergens establissement var det å lunte tilbake og sette seg ned til den sedvanlige ventingen. Det er jo stort sett det man gjør i løpet av et døgn i rockens tjeneste. Man rekker å diskutere ulike tema, men man må nesten være tilstede for å forstå dybden. Så jeg lar det være med det.

En time før spilletid dro vi ned for å stemme gitarer og la merke til at det var merkelig tomt i salen. Det var riktig nok noe barpersonale og et arsenal av lyd- og lysmennesker, men få om ingen publikumere. Det kan ha noe med å gjøre at billettprisen var på hele 120 kroner. For all del, betal gjerne 120 kroner for å se oss, men betal gjerne mindre bare dere kommer. Så Kvarteret satt ned prisen til 0 kroner. Da kom det folk. Ganske så mange, så det ble feiende flott til slutt. Finanskrise også blant studenter. Men min gode venn Odd Øyvind stilte opp, som alltid når vi spiller et sted der han befinner seg.

Flott banner.

Og orkesteret spilte bra. Leverte to nye låter, og ingen så ut til å forlate lokalet av den grunn. En i publikum forsøkte å knytte opp skoen min mens jeg spilte, så det må  om ikke annet være et godt tegn.

Omsider må også rockorkester til sengs, og også denne gangen forløp dette uten nevneverdige problemer. Eller det ble nesten et stort problem. Utpå natta måtte jeg på do. På grunn av at lyset på badet plutselig ikke fungerte lenger, og at jeg ikke for mitt bare liv klarte å lokalisere en alternativ lysbryter i mørket som ikke ville vekket Hans Martin endte jeg av uvisse årsaker ute på gangen – i all min prakt. Litt forfjamset måtte jeg sjekke om det var noen som fikk med seg dette herlige syn. Det fant jeg ut at det ikke var, heldigvis rett før døra smekte igjen. Men jeg har havna på gangen før, så det var for så vidt ikke noe nytt.

Odd Øyvind inspiserer backstage.

Etter en lengre diskusjon over frokostbordet om hvem som skulle levere undertøyet på døra til Tormod fikk vi bestilt taxi til flyplassen, og mirakuløst nok ble det et gledelig gjensyn med gårsdagens taximann. Og så var vi tilbake i Oslo.

Mens vi venter på baggasjen.