Ved inngangen til midten av 90-tallet fikk pappa et videokamera i bursdagspresang. Han hadde tidligere lenge brukt et 8mm-kamera, men det faset ut verden over og det var på tide med et nytt. Jeg var litt fysen på filme selv også, så jeg var nok en pådriver.

En ettermiddag senere på våren fikk jeg et filmraptus og på hælen dramatiserte en skrekkortfilm der minste søster Mia og naboen John hadde hovedrollene. Jeg var bak kamera som regissør og produsent. Den lille planen som fantes var bare å filme en kort pilot og så springe inn og se på den, men det ble raskt klart at det måtte bli en oppfølger. I episode to klarer jeg selvsagt ikke å dy meg og må tenke inn en rask rolle selv.

Før du lener deg tilbake for å nyte verket må noe sies om produksjonsteknikken. Alt er redigert på kameraet. Det vil si kameraet hadde ingen redigeringsfunksjon, så scenene er filmet kronologisk og klippet ved å sette kameraet på pause. Det som imidlertid skjedde hvis kameraet stod litt for lenge på pause var at det da gikk i standby, som igjen førte til at det båndet ble spolt litt fram. Derfor er det noen steder et lite opphold. Enten med snøstorm eller The Five Blind Boys from Alabama. Man måtte jo gjenbruke teipen.

Allerede før premieren er det etterlyst teksting av filmen. Det har det ikke vært tid til. Så dette er director’s cut, kun med en moderne plakat innledningsvis.