Da var det dags for nok en tur til Strype for å mastre album. Vi har jo gjort det før, men det er på en måte like mystisk hver gang. Umulig å helt skjønne hva som blir gjort, men bra blir det.

Det var jeg og Kjartan som tok turen og kom inn mot slutten av prosessen. Med en gang var vi litt bekymret for hissigheten i lyden. Er det virkelig så mye rock i oss. Eller det var kanskje mest jeg som var bekymret for mengden bunn og bass. Er naturlig nok veldig glad i dypeste frekvenser. Men det er noe betryggende å ha med ordentlige fagmenn å gjøre. Vi ble beroliget med at det var nettopp slik det burde låte. Mulig at det soniske utstyret som brukes i slike sammenhenger er for bra for våre ører. For når jeg kom hjem og hører på det sedvanlige anlegget låter det jo upåklagelig bra. Hvis ikke verden kommer til å elske dette så skjønner jeg ingenting. Så framfusen kan man vel være en sjelden gang.