For noen år siden fikk jeg det jeg tror er mitt første Apple-produkt av søstrene og Henriette. Det var den første iPod Nano. Den fulgte meg tett til jeg gikk over til telefonisk avspiller. Den lever fortsatt, men har ikke hatt helt godt av å ligge i skuffen, så den er ikke lett å slå av, og bruker derfor raskt opp den lille strømmen den holder.

Hans Martin tipsa meg om at Apple har funnet ut at denne typen iPod kan smelte og/eller ta fyr. Det er jo uheldig. Såpass uheldig at hvis man finner fram til en nettside hos Apple og registrerer seg kan man sende inn den gamle og få en ny tilbake. Om man får en ny gammel eller en ny ny vet jeg ikke.

Selv om min i praksis er operativ kom jeg til at jeg freister meg på å sende den inn. Ikke at jeg egentlig har et stort behov, men litt for overraskelsens del. Hva får jeg tilbake. I tillegg var det en gave, men det er såpass lenge siden den er gitt, så man kan kanskje se det som en oppgradering. Og jeg har fått løyve fra en av giverne.

Etter registrering er beskjeden at man etter opptil seks uker skal få tilsendt en konvolutt med en spesiell pose man skal returnere iPoden i. Nå har jeg fått konvolutten. Oppi lå det en god bunke med ark og en UPS-pose. Denne skal jeg fylle med iPod og si fra til UPS om at nå kan de komme og hente den. Så skal jeg vel vente litt til, og så får jeg en forundringspakke i posten. Rare og omfattende greier.

Jeg har ikke for vane å kvitte meg med ting som går på strøm. På en eller annen absurd måte føles det litt vemodig å sende den tilbake til en uviss framtid. Men jeg antar at den før møte mange likesinnede og får utvekslet spennende historier. En slags pensjonisttilværelse.