En diskusjon i The Vineyards sitt øvingslokale på Ringnes i 2004 endte i en skremmende og hysterisk innspilling. Diskusjonen gikk på om låta So, This Is My Room, Then fra den første EPen ikke burde ligge i den gitarbaserte rocktonearten E, men heller legges ned fordi melodien gikk for lyst og var vanskelig å synge. Jeg mente at låta av lydmessige årsaker burde holde seg i E, og at det ikke var noe problem å få til melodien – selv ikke for meg.

Jeg er ikke en veltrent vokalist og holder meg mest i den stemmemessige bakgrunnen. Men jeg synger rent nok så lenge jeg kan synge veldig mørkt eller legge meg i tindrende falsett. Toppen av midtsjiktet er ikke der jeg gjør det best. På langt nær. Og det er vel nettopp der den aktuelle melodien ligger.

Likevel, jeg måtte bevise påstanden på første forsøk, og knappen ble satt på record. Til mitt fattige forsvar må jeg få si at jeg ikke varmet stemmen, gikk for hardt ut og ble svært sliten alt etter første strofe i et litt for høyt tempo. Men jeg hadde selvsagt krefter igjen lekre gitarsolis på midten og til slutt. Enden på det hele ble i det minste et fantastisk opptak, med Hans Martin på bass og øvrig besetning originalt. Vondt for ørene, men godt for hjertet. Uansett, jeg nådde ikke opp. Det ble for lyst. Men låta har holdt seg i E likevel, og Hans Martin har siden kommet seg lett opp.

Originalen: [audio:http://www.langtynnmann.com/wp-content/uploads/2011/09/01-So-This-Is-My-Room-Then.mp3|titles=So, This Is My Room, Then]

Mitt forsøk: [audio:http://www.langtynnmann.com/wp-content/uploads/2011/09/So-This-Is-My-RoomThen-Svein-Edith.mp3|titles=So, This Is My Room,Then – Svein Edith]