Det finnes grader av datakriminalitet. En i laveregradskiktet er lenketjuveri. Likevel en kriminalitetsform som blir mer og mer aktuell og som jeg nå har gjort meg ubevisst skyldig i. Det dreier seg ganske enkelt om et mulig brudd på moderne referanseregler. Og det viser seg at jeg ikke er den eneste. Offeret i denne saken viste seg å være skyldig i samme handling selv – i samme sak.

Når du får en epost med et knisbart vedlegg du vil sende videre, klikker du som regel på videresend. Ingen bryr seg om hvem som sendte ut vedlegget som førstemann. Fokuset er på det morsomme lolcatzbildet du har fått. Når det gjelder Twitter og Facebook blir kanskje saken en annen. Hvis noen poster noe interessant du vil sende videre, så retweeter du eller deler videre på veggen din. Navnet på den som postet først følger med automatisk. Det er rett og slett god stil og god kutyme å referere riktig – til og med på internett. Hvorfor er vel for å gi en form for kudos og anerkjennelse til den som har funnet noe friskt og interessant å dele. Alle elsker jo kodus. Det er vel en del av det å dele. Ingenting er gratis.

Jeg ble gjort oppmerksom på mitt tjuveri av min gode venn Hans Martin. Naturlig nok, det var også han jeg skulle ha stjålet fra. Han tweetet en feiende flott sak fra Stereogum som jeg tenkte jeg skulle tweete videre. Normalt pleier jeg å retweete slike ting som seg hør og bør, og kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde retweeta. Men når jeg gikk de siste timer etter i sømmene demret det.

I dette aktuelle tilfellet leste jeg saken ved komputeren og ikke på telefonen. Når jeg satt der slo det meg at slike sider har del-til-sosialemedier-knapper, knapper jeg svært sjelden bruker, og som jeg plutselig fikk lyst til å bruke. I tillegg hadde jeg et par dager før snakket med den nevnte Hans Martin om at han måtte få inn en tweete-knapp sin side. Så i mitt underbevisste var det høyaktuelt å trykke på en slik knapp. Noe jeg også gjorde. Og jeg trykket ikke bare på tweeteknappen, jeg trykket også på Facebookknappen. Dobbelfail. Lenka gikk rett ut i internett, med meg som avsender. Hans Martin var borte.

Min kriminelle handling skjedde i et slags dumhetsanfall og generell glemsel. Det var jo opptil flere minutter siden jeg hadde klikket meg bort fra Twitter. Det ene her er at jeg ikke fikk gitt behørig kudos til opphavsmannen. Jeg fant jo ikke saken selv. Der er kriminaliteten. Men en annen interessant ting er om jeg gjorde en feil når jeg også delte på Facebook. Skulle jeg også oppgitt referanse der når saken ble sendt fra Hans Martin gjennom Twitter. Spørsmålet er om internetts referanseregler gjelder på tvers av publiseringskanalene. Jeg vet jo at Hans Martin har en Facebookkonto, så jeg kunne jo ha slengt på navnet hans der og sagt at dette kommer fra han, men da måtte jeg nesten ha sagt at det kom fra han via Twitter. Litt for komplisert.

Når kan man slutte å si hvor man har fått noe fra. Hvor mange ledd skal man gå. De klassiske referansereglene sier vel at man skal oppgi hvor man har funnet innholdet til det man formidler. De moderne referansereglene sier etter det jeg kan skjønne at man skal oppgi hvem som har gitt deg innholdet. På den måten blir budbringeren den som kvalitetssikrer, ikke hvor innholdet befinner seg. Budbringeren blir i internett om enn ikke viktigere enn innholdet, men like viktig. Jeg huker av for Twitterreferansekriminalitet, men er litt usikker på om jeg vil bli dømt for den andre.

Uansett har vi skværet opp. Noe som gikk veldig greit siden det viste seg at også han var datakriminell. Ved nærmere undersøkelser fant han ut at selv hadde stjålet den samme lenken fra noen andre uten behørig referering. Så vi er begge kriminelle – hvis det er det vi er. Du kan lese selv hva den andre kriminelle skriver om saken.