Jeg takker gjerne ja til bonusoppdrag på jobb, og etter at jeg begynte små smått å bevege kroppen er det naturlig også å delta i fysisk aktive oppdrag. Denne gangen var det klipping av hengelåser under Richards kyndige guiding.

En enkel nok operasjon. Stor tang på liten lås. Klipp i vei. Men det er tydeligvis en grunn til at hengelåser fremdeles er i bruk, for makan til tungt arbeid. Etter lås nummer 3 er melkesyra på utsiden av av armene. Men man kan ikke la seg knekke så jeg går på neste, gir alt, men låsen gir ikke etter.

Til slutt når jeg klemmer til alt det remmer og sener kan holde og gi, knekker låsen og i et nanosekund kjenner jeg en anelse fornøydhet før min egen knyttneve treffer meg midi i ansiktet godt plassert på nesa. Det synger i skallen, prikker på øynene, tårekanalenes sluser åpner seg og blodet bobler i nesa. Den knakk ikke, men tre dager etter er jeg fortsatt øm på nesa. Statisk energi er rare greier.