Da slapp vi til slutt plata Like Criminals We Do. Etter mastringa var det i gang med de neste administrative leddene. Blant annet avgjøre hvilket cover vi skulle velge, som ble avgjort av folket. Så var det å sende plata til internettbutikker og streaming–tjenester, finne folk som skulle få plata mot at de kanskje ville skrive noe om den, lage nye nettsider, bombe alle internettkanaler tenkes kan og planlegge gjennomføre noen konserter. Pluss noe annet. Men 15.juni var den for salg der dagens musikk kjøpes. Og vi dro til Tyskland.

Det var ikke all verdens mengde med konserter vi hadde på plakaten før sommeren, men satser på å gjøre et større raid fra august. Tre stykk var i boks og første sted ut var i Wernigerode, den byen nest etter Oslo og Bergen vi har vært flest ganger. Forrige gang var for to år siden utendørs på en slags byfest. Den seansen gikk såpass dårlig at vi var sikre på at om vi ikke ble kjeppjaget ville vi i alle fall ikke få komme tilbake. Der tok vi heldigvis feil. Det var på tide å gjøre ting godt igjen. Noe vi også gjorde.

Dagen etter gikk turen til Wolfsburg og til klassisk klubb i en kjeller. Veldig morro, men vi hadde litt problemer med synet til å begynne med for røykmaskinmannen var litt vel hissig på knappen i et så lite lokale. Men stor stemning og kontakt med lokalbefolkningen gjorde det til en minneverdig nok aften. Det sterkeste minnet for min del er mitt møte med byens kanskje største death metal-bassist. Han ville gjerne ta en prat mot slutten av kvelden, og det måtte vi gjøre utendørs. Eller han ville vise meg noe 50 meter unna. Jeg ble selvsagt med. Men 50 meter ble til et par hundre og noen gater videre og inn i en bakgård og ned i kjelleren bak 3 dobbeltdører. Jeg kunne ikke tenke meg at han på noen som helst slags måte hadde tenkt å legge meg i fryseboksen. Og det skulle han heller ikke. Han skulle bare vise meg death metal-studioet sitt, og tilfeldigvis den vaskeekte hodeskallen som en kompis av han hadde gravd opp av jorda.

I tillegg fikk vi også en tur inn i det tyske fjellet der vi møtte et 30 cm langt hvitt dyr uten øyne som var 70 år gammelt, en litt merkelig guide som kanskje hadde guidet litt for mye så mange hundre meter under bakken og en hel gjeng med tyske turgåere.

Slippkonserten i Oslo måtte dessverre avlyses noe som nesten er første gang i The Vineyards historie. Hans Martin hadde dratt med seg et lumsk DDR-virus som satte seg i halsen. Det var bare brumling igjen og ikke mye å bygge vokale prestasjoner på. Men over sommeren er det også svært passende med et ekstra lite slipp.