Platespilleren jeg har hatt i hus de siste åra har vært en overlevning fra min søster Elises konfirmasjonsstereoanlegg. Den typen som sto på toppen av at det høyeste stereotårn. Den har lenge vært mistenkt for å ha en noe rusten stift, men det har vært umulig å få tak i ny. Det har lenge vært dags for en utskifting, og nå var tiden inne for å velge.

Jeg har ikke peiling på denne typen lydprodukt. De eneste andre jeg egentlig har vært borti er de klassiske Technics-spillerne, men etter at de gikk ut av produksjon har prisen gått så latterlig opp at det ikke er noe poeng for stuebruk uansett. Etter å ha sondert litt i terrenget landet jeg på at jeg får gå for det nest billigste. Jeg endte, uten å planlegge det, opp med det billigste.

På nok en plakatrunde for et egetarrangement gikk jeg innom Big Dipper og til alt overmål var det konsert i butikken. Selv om jeg bare hørte halve siste låt var tøffheten så overbevisende at jeg måtte kjøpe plata. Etter det gikk jeg videre ut i plakatrunde som tok meg tilbake samme sted. Dette tok jeg som et tegn og skjente inn igjen for rett og slett bare å ta med meg den nest billigste platespilleren. Mulig jeg virket som en litt gjøkete fyr som plutselig hadde funnet ut at vinylen ikke passet i CD-spilleren, men jeg klarte å bestemme meg for handling. Den nest billigste var utsolgt, så da ble det den som på mange måter ser bedre ut og er enklere å skifte hastighet på.

Så da er det vel kanskje bare å levere den tilbake til den rettmessige eier, den som startet vinyleventyret. Eller putte den i boden. Får sikkert bruk for den en gang.