Jeg liker å fikse på og bygge ting. Ikke at jeg har overdrevne evner, og at alt nødvendigvis blir så utrolig bra, men jeg klarer å tenke meg fram til hvordan ting kan løses og finner en eller annen form for løsning. Men det er som oftest ting på strøm eller noe jeg kan skru i. Jula er tida for mykere bygging.

Julekalender har ikke helt vært min store styrke. Ikke når det kommer til å åpne egen eller lage for andre. Jeg hadde ikke tenkt å lage noen i år siden jeg ikke hadde en god idé eller heller ikke fått inn noe konkret ønske om. Men 1.desember leste jeg hva Hans Martin hadde gjort og fikk inspirasjon – og en idé. De gode planene kommer selvsagt i siste liten, så jeg måtte hive meg rundt for å rekke startskuddet.

Mottakeren av kalenderen var Henriette. Hun er svært glad i Instagram og overraskelser. Så tanken var å kombinere dette ved å skrive ut 24 av instagrambildene, lime disse på papp og klippe de ut til små kort. Kortene skulle oppi en julepapirinnpakket boks der det var en liten luke. Hver dag trekker man ett kort med et overraskende bilde som man limer fast på en av det 24 rutene på boksen. Perfekt og sømløs plan. Det eneste var at jeg hadde litt dårlig tid og tok en kvalifisert råsjanse på at 24 bildekort ville få plass.

Det gjorde de ikke, så her måtte det tenkes nytt litt fort. Valget falt da på det klassiske juletreet i papp og boksen ble i stedet omdefinert til en egen biledkortdispenser. I mangel av grønt papir falt valget på et snødekt tre. Det hele unnagjort på 2,5 timer. Følte meg svært hobbykunst- og formingstime-kompetent etterpå.