Turen gikk som nevnt til England, men den fritidsorienterte delen av turen hadde Hereford som hovedmål – mer spesifikt å se Hereford United spille mot Burton Albion i league 2. Hvorfor ikke.

Eller det var et hvorfor. Jeg dro sammen med kollega Jesper på en konferanse i Birmingham. Siden den beleilig nok sluttet på en fredag var det en gylden anledning til å stå helga ut. Han hadde sammen med sin venn Jon Arild en gang spilt FIFA og tatt laget Hereford fra Conference League til seier i Premier League. De følte det var på tide å se laget sitt vinne på ordentlig. For meg var det passende å henge med for å føle den sagnomsuste engelske fotballen på kroppen.

Allerede i Birmingham skjønte vi at Hereford er for de fleste briter langt ute på landet. Ingen skjønte hvorfor vi skulle dit, og når vi sa vi skulle på fotballkamp skjønte de om mulig enda mindre. Men det skulle være svært fint der. Og kjøtt. Oppsummert i Hereford møtte vi hotelleieren på Merton Hotell som også eide andre establissement i byen, og i tillegg var sponsor av banens beste spiller. Vi møtte en fyr som jobbet skift på ciderfabrikken som vi overtalte til å møte oss på supporterpuben før kampen. Han dukket ikke opp. Vi passet på en hund og spilte fussball med lokal ungdom, og møtte litt for godt voksne kvinner som kunne informere om hvilke kvinner som hadde kjønnssykdommer i byen. Vi møtte også den maltesiske sikkerhetssjefen på stadion som hadde den mest og oftest brukne nesa jeg har sett, som også hadde et litt brokete korttidsminne. Og så spiste vi mat fra Bangladesh.

Kampen i seg selv var svært spennende, og for Jesper og Jon Arild var det omtrent som å komme hjem. Jeg var dessverre influensafebril og måtte kvelde tidlig i seng der jeg drømte at jeg var fanget i Cloudworks. Uansett, Hereford så ut til å vinne 2-1, helt til Burton sneik inn 2 mål på overtid. Som det var hele 6 minutter av. Litt nedtur akkurat det.

For å toppe det hele ble det jammen meg en tur til Championship også. Og da falt valget selvsagt på det laget med de mest beryktede supporterne – Millwall. Ikke like morsomt som league 2. Men det som på en måte var underholdende var å se og høre mannen på raden forran meg. Han satt der med poden sin og snakket faderlig helt til han hyppigere og hyppigere ropte de drøyeste ukvemsord til dommeren og spesielt en stakkars utvalgt lyslugg på Bristol City. Det er vel slik det skal være. Har lært meg noen nye engelskspråklige vendinger.