Fra tid til annen tenker jeg ut musikk i hodet som av og til blir til ny inn- og utspilt musikk. Av og til har jeg kommet på noe jeg synes er helt genialt, men når jeg får summet meg litt viser seg å være, om ikke identisk, litt for likt noe som noen andre allerede har laget. Det har fått meg til å lure på om vi ikke på et tidspunkt når musikkens grenseverdi. Det vil ikke være mer musikk igjen å lage.

Kanskje dette er en absurd og idiotisk tanke, at det heller er uendelig mulige kombinasjoner og variasjoner av lyd som vil gi et uendelig antall låter. Hvis man for eksempel øker tempoet i en låt vil låten få en helt annen karakter, og hvis man flytter noen toner i melodien og strekker de ut blir det en annen melodi og en ny sang. Og i tillegg er det rytme, lydbilde, besetning, måten ting spilles på, musikalske evner, pluss en hel rekke mer eller mindre målbare variabler som spiller inn. For å nevne noe. Alt dette og mer til vil kanskje de fleste være enige om gir mulighet for horder med nye låter.

Men hvor mye må man endre en låt før den går fra originalen til å være en coverlåt til at den videre blir en ny låt. Og vil en endring for evig gi en ny låt. Musikk er i prinsippet matematikk, så man kan tenke seg et regnestykke. I den vestlige skalaen er det 12 toner. Tar man utgangspunkt i melodien i en 3 minutters populærmusikalsk låt i et akseptabelt og klassisk tempo, der melodien også skal være lyttervennlig vil man i teorien kunne regne seg fram til et gitt antall kombinasjoner toner som vil gi ulike låter. Melodiene tar slutt.

Eller gitarriff. Mange av de feteste riffene baserer seg på tre til fire toner som går i en viss rytme over to til fire takter. Det kan da ikke være mange ledige kombinasjoner igjen. Wolfmother sin debutplate var breddfulle av gamle riff spilt om igjen, uten at det egentlig gjorde noe, for det ble tøff rock der og da. Og Kvelertak sneik inn(2:05) Foxy Lady uten at det gjorde noe heller.

Det må jo ha vært enklere å starte et band i 1966. Alle låtene som er laget etter var jo ikke laget da. Så det var jo bare å velge. Men så lenge AC/DC kan fortsette å gi ut plater er det håp. Det finnes vel knapt et orkester som gang på gang kan finne opp nye kombinasjoner av A, D og G.