Jeg kan ikke så mye om Nikola Tesla, men en av tingene rett ut av hukommelsen er at han mente alt hadde en iboende frekvens. Hvis du kunne dunke denne frekvensen på tingen ville den til slutt gå i oppløsning. Noe sånt mer eller mindre.

Dette kan jeg påvise hver gang jeg kommer inn i et lite nok rom. Ofte blir det en do. Inne på doen starter jeg å synge en tone så lavt jeg kan og så sakte oppover. Når tonen treffer rommets resonanstone er det ikke til å unngå å høre. Min do har tonen F. Selvsagt så godt som umulig å høre på opptaket under, men med hørlurar relativt høyt kan du ane doens rungende F.

[audio:http://www.langtynnmann.com/wp-content/uploads/2011/10/resonans.mp3|titles=Resonans]

Men kroppen har også en iboende resonans, noe som gjør Teslas teori nesten litt skremmende. Min kropp har tonen A i en gitt oktav, som jeg av sikkerhetsmessige hensyn må holde hemmelig. Når jeg står forran bassforsterkeren min og med ganske høyt volum spiller tonen blir kroppen litt skjelven og jeg havner inni en slags resonansboble og jeg må ta et skritt til siden før jeg går i oppløsning. Forstå og tro det den som kan.