Da var iPaden i gang. Problemet var at iPaden insisterte på å få kontakt med iTunes, men iTunes vil ikke på noen som helst slags måte ha noe med Linux å gjøre. Så kom Henriette på den geniale ideen om å logge seg på jobbPCen der jeg har iTunes, og koble iPaden til den over landegrensene helt fra Frankrike. Tanken var svært god, men etter mye prøving og feiling i Terminal, der jeg skrev både -d og comport førte ikke fram. Jeg fikk også høre at det var tilnærmet umulig å få til – pga en Applebestemt USB-driver.
Så på lørdag fant jeg plutselig en butikk her i denne bittelille byen som til alt overmål solgte iPad. Det var mer eller mindre en litt større bokhandel. Jeg gikk tilbake og hentet min og spurte om jeg kunne låne den ene Macen som var en prøvemaskin, for å aktivere iPaden min. De ansatte ble litt stressa av hele meg tror jeg, for på et tidspunkt snakket jeg med fire personer samtidig. Det endte med at det ville nok ikke gå, for han som drev med den slags aktivering var ikke tilbake før mandag, og de hadde ikke en maskin med både internett og iTunes. Jeg sa jeg ikke trengte internett, bare iTunes, men det var mandag som var min dag.
Mandag tropper jeg opp igjen, møter den mystiske aktiveringsmannen som sier, vær så god, bare aktiver i vei. Det fungerte ikke. Ikke fordi maskinen faktisk ikke hadde internett, men fordi den hadde en for gammel versjon av iTunes. Så aktiveringsmannen tok iPaden, koblet den til sin maskin og i løpet av to sekunder var den i gang. Det var alt som skulle til.
Jeg kan ikke forstå hvorfor det skal være nødvendig, når du ikke trenger internett for å sende informasjon til Apple om at du gir bort din førstefødte til Apples onde forskning. Du skal rett og slett bare la iPaden si hei til en vilkårlig iTunes. Svært lite brukervennlig.
Men her sitter jeg da. Med en iPad i fanget. Jeg har foreløpig ikke æøå, så linuxbasert skriving er å foretrekke foreløpig. Men den er veldig fin. Selv om jeg er litt muggen på Apple enda.
Overraskende nok har jeg enda ikke sett bilder på internett av noen som later som om de snakker i en kjempestor iPhone. Sikkert fordi det ikke vil se slik ut i det hele tatt. Men jeg er sannsynligvis først ute.
28/07/2010 kl. 09:30
Kongebilde! Vekk med minimalismen!
Og igjen – eg må le litt av Apple. Hehe
28/07/2010 kl. 09:39
Alle må og bør le av Apple av og til. Og grine.
28/07/2010 kl. 09:44
*knips knips*
29/07/2010 kl. 09:16
Hahaha, det bildet er fantastisk! Men hvorfor har du tagget posten med Henriette? Er ipaden den nye kona? Og for at overgangen til elektronisk hustru skal bli bortimot umerkelig så kaller du ipaden også for Henriette?
29/07/2010 kl. 10:07
Du er svært nære sanninga, så eg vonar du held det for deg sjølv. 🙂
29/07/2010 kl. 13:10
Hahaha, flott bilde. Trudde først det var ei form for anonymisering av bloggaren sjølv, noko som jo var litt rart då det ikkje har blitt praktisert tidlegare. Men sjølvsagt, ein kjempe iPhone. Så langt har verda komme! Nå er det ikkje stort,grått telefonrør med spiralledning ut av veska som er den store vitsen. Hihi, men eg drøymer framleis og humrar gammaldags av det òg. Til lykke med initieringa!
29/07/2010 kl. 13:36
Takk! Bloggaren har vist sitt sanne andlete ved tre høve trur eg, så anonymiseringa er berre delvis. Det er meir for ikkje å skugge for saka! 🙂
29/07/2010 kl. 21:52
Må være deilig å endelig ha fått seg en komputer uten det hersens tastaturet. Sikkert herlig å ikke ha så sinnsykt mye hardiskplass også. (Gratulerer med ny pad!)
29/07/2010 kl. 22:04
Kremt… mener harddisk. Rettskrivingsfeil har en tendens til å ta brodden av den mest syrlige sarkasme. Tar alt tilbake.
29/07/2010 kl. 22:36
Du har helt rett! Tastatur er 00-talls. Tror jeg må kjøpe denne også:
http://www.youtube.com/watch?v=9BnLbv6QYcA&
Topp syrlig sarkasme! Også med skrivefeil! 🙂