I høst fikk en av harddiskene mine et fatalt sammenbrudd. Apple var selvfølgelig onde som vanlig og nektet å forholde seg til problemet, men produsenten av disken sendte meg en ny en så lett som bare det, mot at jeg sendte den ødelagte tilbake. Det var kanskje litt dumt. Jeg burde vel egentlig bare operert ut selve disken og sett om jeg kunne redde noe av innholdet, for store deler av mitt digitale liv gikk fløyten. Var rett rundt hjørnet til å ta sikkerhetskopi, men litt for seint ute.
Uansett. Det dukker likevel opp noen perler andre steder. Nå har jeg funnet en liten snutt av en låt som kanskje ikke er mer enn et par-tre år gammel. Det var ikke ment som en veldig seriøs sak. Mer en utforsking av saksofonens gleder. Jeg lånte saksofonen til Elise, og tok med meg Hans Martin som teknikker. Låten grenser mot danseband – en favorittsjanger hos mange, og teksten grenser til overdrevent selvutleverende om et tidlig møte med Henriette. Akkurat slik det bør være innen sjangeren. Alt sammen spilles av meg, og særlig trommespillet er under enhver kritikk. Saksofoneringen kunne vært mye verre, tatt i betraktning at den ikke er traktert av meg på opp til 17 år. Vakkert folkens, vakkert.
[audio:http://www.langtynnmann.com/wp-content/uploads/2010/02/datakjarlighet-radioedit.mp3|titles=Datakjærlighet]
23/02/2010 kl. 21:53
Sweet!
23/02/2010 kl. 22:39
Fantastisk! 😀 Elsker saksofonen! Nyyydelig! Tårene triller. Bokstavlig talt.
24/02/2010 kl. 10:11
Hoho! Ja, på tide å hente den fram igjen! 🙂
25/02/2010 kl. 22:20
Eg trur nesten eg kan anbefale deg å utvikle sangen videre og eventuelt forbedre kompet, eg tek meg i å synge på den da og da. Spesielt frasa: «vi hørte digitale fugler sang». Herrlig!
25/02/2010 kl. 22:39
hoho! nydelig! deilig med rett-fram-ikkje-noko-tull-sax. og trur mia er inne på noko, hadde passa ypperleg med lys kvinnesang på toppen på refrenget. unis, sjølvsagt, ikkje noko flikkflakk med tersar og slikt.
kva med den fine synhtlyden «strings»?
30/05/2010 kl. 00:32
Ler høyt og skingrende, innvendig.