I høst fikk en av harddiskene mine et fatalt sammenbrudd. Apple var selvfølgelig onde som vanlig og nektet å forholde seg til problemet, men produsenten av disken sendte meg en ny en så lett som bare det, mot at jeg sendte den ødelagte tilbake. Det var kanskje litt dumt. Jeg burde vel egentlig bare operert ut selve disken og sett om jeg kunne redde noe av innholdet, for store deler av mitt digitale liv gikk fløyten. Var rett rundt hjørnet til å ta sikkerhetskopi, men litt for seint ute.

Uansett. Det dukker likevel opp noen perler andre steder. Nå har jeg funnet en liten snutt av en låt som kanskje ikke er mer enn et par-tre år gammel. Det var ikke ment som en veldig seriøs sak. Mer en utforsking av saksofonens gleder. Jeg lånte saksofonen til Elise, og tok med meg Hans Martin som teknikker. Låten grenser mot danseband – en favorittsjanger hos mange, og teksten grenser til overdrevent selvutleverende om et tidlig møte med Henriette. Akkurat slik det bør være innen sjangeren. Alt sammen spilles av meg, og særlig trommespillet er under enhver kritikk. Saksofoneringen kunne vært mye verre, tatt i betraktning at den ikke er traktert av meg på opp til 17 år. Vakkert folkens, vakkert.

[audio:http://www.langtynnmann.com/wp-content/uploads/2010/02/datakjarlighet-radioedit.mp3|titles=Datakjærlighet]